Oljeindustrien har et troverdighetsproblem. De tar ikke risikoen for uhell alvorlig nok. Vi så det i Mexicogulfen og vi ser det på Gullfaks.

Utfordringene er store med oljevirksomhet til havs og man går på akkord med sikkerheten.

Vi får gjerne vite om nestenulykker i ettertid og ved uhell er oljeselskapene mest opptatt med å bortforklare.

En meget stor trussel mot livet i havet er fartøy som går på grunn og lekker ut olje.

 I dag stÃ¥r et skip pÃ¥ grunn over et hummerreservat ved Hvaler.

Norsk hummer er en truet dyreart som har gått sterkt tilbake og hummereservatet har bidratt til en bedring av bestandssituasjonen.

 Mange av disse bÃ¥tene har ikke noe med oljevirksomhet Ã¥ gjøre, men bruker like herlig olje som drivstoff. Skipsfarten mÃ¥ ta trusselen om oljeforurensing pÃ¥ alvor. Man mÃ¥ raskets mulig fÃ¥ et internasjonalt forbud mot bunkersolje og legge til rette for andre løsninger.

 

Her er hovedgrunnene til ikke å starte oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen: Oljeberedskapen er ikke god nok. Det brukes fortsatt mye tungolje i skipstrafikken og den vil øke med oljevirksomheten. Oljelensen fungerer ikke i bølgehøyder over 3 meter og slike bølger er det ofte på havet utenfor Lofotveggen. Den mulige oljen ligger nær land og det blåser pålandsvind mye av tiden. Responstiden vil måtte være svært kort for å hindre forurensing.

Fagorganer som Havforskningsinstituttet har blitt mer og mer kritisk til oljevirksomhet. Risikoen ved utvinning har de vurdert som stadig større etter hvert som kunnskapen om livet i havet har økt. Mer kunnskap er alltid velkommen, men kanskje det er på tide å si at her er verdiene i en bærekraftig torskebestand og økosystemene den er avhengig av så store at man ikke skal gå løs på havbunnen for å tyne noen siste dråper ut.